Digital tillit på vaklende grunn

This post was originally published in e24 (in Norwegian)

Teknologioptimisme driver verden fremover og er en viktig egenskap i møte med ny teknologi. Det gir rom for å utforske det nye og utfordre etablerte sannheter. Samtidig er det like viktig å være bevisst teknologiens svakheter, samt evne å forestille seg hvordan teknologien kan utnyttes til ondsinnede formål. Ingen ting er fullkomment, minst av alt teknologi. Blokkjedeteknologien representerer en teknologisk revolusjon når det kommer til å bevise digitalt eierskap, men uten å ta teknologiens og det omkringliggende økosystemets fundamentale svakheter på alvor vil vi neppe få nok tillit til teknologien til å se bred adopsjon.

I over et tiår har det blitt spådd at kryptovaluta og den underliggende teknologien vil løse globale problemer som å skape et mer rettferdig finansmarked på tvers av landegrenser, bidra til finansiell inkludering for alle som ikke har tilgang på tradisjonelle finansielle tjenester, danne grunnlaget for desentraliserte digitale identiteter og mye mer, senest i forrige uke av E24s faste kryptospaltist.

Men ingen ting er ufeilbarlig, ei heller blokkjedeteknologi og etter hvert som årene har gått og teknologien har blitt mer moden, har også teknologiens begrensninger blitt mer og mer åpenbare.

E24s spaltist tar ikke feil ved å påpeke at internasjonale pengeoverføringer fremstår arkaiske og fremmedgjørende i en digital tid både med tanke på overføringshastighet, vekslingskurs og gebyrstrukturer. Der noe av dette kan forklares av utdatert teknologi og høye gebyrer satt av fordyrende mellomledd opererer fortsatt krypto i et uregulert marked uten de samme krav til sanksjons- og antihvitvaskingskontroller. En masseadopsjon av blokkjedebaserte betalinger vil kreve at disse også underlegges de samme reguleringer som tradisjonelle banker og betalingsforetak, med tilhørende reduksjon i hastighet og økning i kostander.  

Det er her også viktig å ta med seg at krypto har helt siden unnfangelsen vært dypt fundamentert i troen på troen på et fullkomment desentralisert finansielt system for en digital tidsalder. Et finansielt system født ut av asken av finanskrisen der en dyp mistillit til etablerte institusjoner som sentralbanker, styrende myndigheter og tradisjonelle banker. Her har kryptovaluta vært ansett som en teknologidrevet frelse fra regjerende institusjoners kontroll og ulikhet og urettferdighet.

I realiteten har det vist seg at kryptomarkedene i fraværet av regulerende institusjoner har blitt et fristed for kursmanipulasjon i form av pump and dump og rug pulls, der en liten gruppe spekulanter driver kursen opp og fordufter i det kursen har nådd et visst nivå.  For hver historie vi hører om formuer som har blitt skapt ved hjelp av krypto er det minst like mye sparepenger som har gått tapt i troen på raske penger i et uregulert marked. Visjonen om kryptovaluta som en motsyklisk aktivaklasse er også ettertrykkelig motbevist, kryptomarkedene har korrelert med utviklingen på verdens børser, og krypto er alt annet enn en trygg havn i møte med stigende renter og økende inflasjon.

Desentralisert finans (DeFi) som et alternativ til tradisjonelle finansielle institusjoner har også vist seg å være langt fra så desentralisert og transparent som navnet tilsier. BIS (Bank for International Settlements), en organisasjon bestående av verdens ledende sentralbanker fastslo i en rapport allerede i fjor at en betydelig andel av DeFi-aktørene opererer med indre strukturer bestående av såkalte «voting tokens» som tillater maktkonsentrasjon blant utvalgte investorer. Tilliten til DeFi har også kollapset i kjølvannet av at stablecoinen Terra, en type kryptovaluta som var lovet å ha en verdi direkte knyttet til verdien av dollar kollapset og bidro til at verdier for 400 milliarder kroner forduftet nærmest over natten.

Fra et rent teknisk ståsted har den underliggende teknologien vist seg å være langt mindre sikker enn først antatt, og det går ikke lang tid mellom hvert innbrudd der verdier for milliarder blir tappet fra nettverkene. Dette gjelder særlig innen desentralisert finans, der det før første halvår 2022 var omme blitt stjålet mer enn 1,6 milliard USD gjennom en kombinasjon av hacking og vellykkede svindelforsøk.

Blokkjedebaserte løsninger blir ofte trukket frem som den hellige gral når det kommet til digitale identitetsløsninger, der hvert enkelt individ har fullstendig eierskap til sin egen digitale identitet, også kalt selvsuveren identitet (blant oss som har vært et stykke ned i blokkjede-kaninhullet). Utfordringen med en slik løsning er oss selv som mennesker. Vi har en tendens til å glemme, og tidvis være rett og slett upålitelige, både mot andre og mot oss selv. Å overlate det til den enkelte å ha eneaksess til digitale dokumenter som identitetspapirer er oppskriften på katastrofe i det noen glemmer passordet. Det er ingen kundesupport eller glemt passord knapp i en fullt ut desentralisert løsning.

For alle som følger kryptovaluta er denne uken særlig signifikant ettersom den neste største kryptovalutaen ethereum gjennomgår en fundamental endring i konsensusalgoritmene for å redusere energibehovet som kreves for validering av transaksjoner, men dog ikke uten å ofre litt av blokkjedens desentraliserte natur. Overgangen fra såkalt proof of work til proof of stake betyr i praksis at i stedet for at hvem som helst kan bidra til å verifisere en ethereum-transaksjon, blir dette forbeholdt utvalgte noder der kravet er å eie minimum 32 ETH, tilsvarende 48 tusen USD. Der alle dyr en gang var like, vil innen utgangen av denne uken noen dyr være likere enn andre.

E24s spaltist har helt rett i at mange av motargumentene mot kryptovaluta kommer fra et privilegert ståsted. Vi her i Norge lever i et samfunn basert på tillit. Tillit til hverandre, og tillit til institusjoner. Det er et gode mange ikke har. På den annen side er det i beste fall naivt å utpeke én teknologi som nærmest en frelse fra fundamentale samfunnsproblemer. Vi mennesker har en trang til å søke det fullkomne, og den blinde troen på krypto og blokkjedeteknologiens egenskaper og uante potensiale er intet unntak.

Som for ti år siden gjentas det samme narrativet om blokkjedeteknologiens uante muligheter av en ny generasjon evangelister. Forskjellen er at etter ti år med utprøving og praktisk erfaring med teknologien vet vi også mer om hvilke svakheter den også har. Mangelen på kritiske røster i kryptomiljøet har skapt et ekkokammer der svulstige lovnader får stå uimotsagt helt til de blir etablerte sannheter, og skeptikere har raskt blitt stilnet av frykten for å bli stående på feil side av historien. At krypto og blokkjeder i dag er der internett var på midten av nittitallet har nærmest etablert seg som en vedtatt sannhet, og hvem vil vel ende opp i samme kategori som de som spådde at internett ville floppe?