Author: Christoffer Hernæs

Categories
Uncategorized

Vil bankene lære av media- og telekombransjens feil?

Bankene står foran store endringer i årene som kommer, og siste tilskudd for å underbygge denne trenden er lanseringen av iPhone 6 og avdukingen av Apples mobile betalingsløsning. Apple har holdt tilbake  på støtte for NFC-teknologi i tidligere modeller, men dette endrer seg med seneste tilskudd til iPhone-familien. I tillegg har Apple fått med seg betalingsgiganter som American Express, Mastercard og Visa med på laget i tillegg til kjeder som CVS og Walgreens. Med 800 millioner brukere som allerede har lagt inn sine kredittkortopplysninger i iTunes kan lanseringen av iPhone 6 potensielt fungere som katalysatoren som bringer mobil betaling til massemarkedet.

Apple er ikke alene om å utfordre den tradisjonelle finansbransjen. eBay har for lengst etablert en sterk posisjon gjennom Paypal. Google har forsøkt å posisjonere seg innen mobil betaling med den avviklede tjenesten Google Checkout og Google Wallet. Amazon sikter seg inn mot mobil betaling gjennom oppkjøpet av GoPago i tillegg til en annonsert lansering av enutfordrer til Square. Facebook på sin side sikter seg inn mot markedet for transaksjoner på tvers av landegrenser som alene har en markedsstørrelse på over 500 milliarder USD.

Dette bildet tydeliggjøres av Millennial Disruption Index som konkluderer med at generasjonen født 1980 -2000 anser banker som irrelevante og 73% av respondentene ønsker seg heller banktjenester fra aktører som Apple, Google, Amazon enn fra sin lokale bank. Accenture’s Banking 2020 rapport bekrefter dette, og trekker en parallell til de utfordringene telekombransjen stod overfor 20 år siden og sier at ikke-banker vil ta en tredjedel inntektene fra etablerte aktører innen 2020.

Der finansbransjen i dag opplever at barbarene står ved porten har mediebransjen allerede vært gjennom den smertefulle transformasjonen fra tradisjonelle trykte medier til digitale medier.  Først fra papir til nett, og deretter fra nett til tablet/mobil. Resultatet av denne utviklingen er at de samme aktørene som nå truer finansbransjen har stukket av med deler av annonseomsetningen. Core Groups analyse av mediebransjen viser at omsetningsveksten for dags- og ukepresse har stått så godt som stille siden 2009, og driftsresultatet for dagspressen er halvert i perioden 2009 -2012. Samtidig vokser det totale reklamemarkedet og IRM  anslår reklamemarkedet til å nå 20 milliarder NOK.

Der mediebransjen har vernet om sine tradisjonelle forretningsmodeller har aktører som Apple, Facebook og Google benyttet de mulighetene som de nye teknologiske plattformene åpner for til å bygge eierskap til kundene og samle inn enorme mengder kundedata. På bakgrunn av dette er det mulig å tilby spisset og mer kostnadseffektiv annonsering som kaprer markedsandeler fra etablerte aktører.

Et plausibelt scenario er at tilsvarende vil skje med betalingsformidling når Apple med flere strammer grepet om mobil betaling. Den store verdien knyttet til betaling i fremtiden er ikke nødvendigvis transaksjonsinntektene, men eierskap til kundegrensesnittet og analyse av all informasjonen som samles inn gjennom transaksjonen. Ifølge McKinsey består mer enn80% av kundens interaksjon med bankene gjennom betaling og eierskap til dette grensesnittet betyr eierskap til kundene.

For å lykkes med mobil betaling må bankene utnytte mulighetsrommet mobilen som plattformen gir utover kun selve transaksjonen. Ovum spår at analyse av kundeadferd og lojalitetsprogrammer vil være den primære driveren for mobile betalinger.

Starbucks er et av eksemplene på forretningspotensialet i å kombinere analyse, lojalitetsprogrammer og betalingstjenester og kan rapportere  at mobile betalinger utgjør over 15 prosent av salget i USA i tredje kvartal i år.

En proteksjonistisk holdning i bransjer i stor endring har vist seg å føre til tapte markedsandeler og en svekket strategisk posisjon på sikt. For å lykkes i fremtiden må etablerte aktører gripe an de mulighetene som oppstår når ny teknologi introduseres og de tradisjonelle verdikjedene brytes. Alternativet er kostnadskutt og nedbemanninger for å verne opp utdaterte forretningsmodeller.

Et russisk ordtak sier: Den kloke lærer av andres feil, tosken bare av sine egne. La oss håpe at bankene tar lærdom av omveltningen som media- og telekombransjen har vært gjennom.

Denne kommentaren er også publisert på e24.no

Categories
Uncategorized

Er skatteletter for såkorninvesteringer elefanten i rommet?

Det er for lengst opplest og vedtatt at det er kapitaltørke for oppstartsbedrifter i Norge, og regjeringens foreslåtte løsning på dette er en innovasjonsbørs der idéer møter penger. Dette høres ut som et fantastisk vinn-vinn scenario, men virkeligheten er dessverre ikke så enkel. Karl-Christian Agerup uttaler i en kommentar til e24 at er dette et blindspor, og en svært risikabel vei å begi seg ut på. Jeg er i midlertid kun delvis enig i Agerup, og mitt største ankepunkt er at det presenteres ingen alternativ løsning.

I tillegg til de utfordringene som Agerup påpeker, er det intet nytt ved en innovasjonsbørs. Det finnes allerede en rekke møteplasser og ”innovasjonsbørser” i dag som eksempelvis Connect Norge, Stiftelsen Seed Forum, VentureLab, ogMovation/InnoBørs, hvor sistnevnte er en innovasjonsbørs av samme type som regjeringen foreslår, og som har eksistert helt siden 2006. Dette er alle møteplasser med hensikt å koble håpefulle gründere med business angels, investeringsfond, industrielle investorer og offentlige midler. Er en offentlig styrt innovasjonsbørs tenkt som et supplement til eksisterende møteplasser, eller mener regjeringen Solberg at det offentlige har bedre forutsetninger til å håndtere utvelgelsen av gode investeringsobjekter enn hva markedet selv klarer?

Min påstand er at det allerede er nok av møteplasser, men at ingen av dem løser kjerneproblemet, nemlig at det ikke finnes tilstrekkelig gode incentiver for å investere i såkorn i Norge sammenlignet med eksempelvis eiendom. Det er denne utfordringen regjeringen må ta tak i fremfor å etablere nok en møteplass for de få tidligfaseinvestorer.

I tillegg risikerer en statlig innovasjonsbørs å basere sine utvelgelseskriterier på politiske, og ikke bedriftsøkonomiske målsettinger som sysselsetting innen utvalgte næringer og/eller regioner, slik det er tilfellet med mange av dagens ordninger fra Innovasjon Norge, SIVA og Norges Forskningsråd.

Investeringskriteriene for en tidligfaseinvestor vil i de fleste tilfeller knytte seg til en forventet avkastning i et investeringsobjekt med høy risikoprofil der investoren har tilstrekkelig bransjekunnskap og erfaring for å kunne bidra med både kompetanse, nettverk og kapital. Dette er en investering med mange års perspektiv, og som de fleste tidligfaseinvestorer har erfart, krever dette følgeinvesteringer for å ikke bli vannet ut ved fremtidige emisjoner.

Dersom vi dekomponerer alle elementene knyttet til en tidligfaseinvestering som en ligning, er det én variabel der det offentlige har særskilt godt grunnlag for å bidra til økt investeringsvilje i tidligfasefasebedrifter og det er når det gjelder skattlegging av  såkorninvesteringer. Dette vil gjøre det mer attraktivt å investere i såkorn for nye investorer, samt sørge for at eksisterende såkorninvestorer får økte midler til å skyte inn nødvendig vekstkapital i eksisterende investeringsobjekter. Disse følgeinvesteringene er ifølge David Weaver i et intervju i Wall Street Journal essensielt for at nyetableringer også skal bidra til nye arbeidsplasser og økt sysselsetting. Men til tross for denne argumentasjonen nevnes skatteletter for investeringer gjort gjennom den foreslåtte innovasjonsbørsen kun i en bisetning i Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet.

NHO tok til orde for dette allerede i 2001 og henviste til ordninger i Storbritannia, der investorer som investerer i et oppstartselskap, har rett til et skattefradrag på 20 prosent, samt at eventuell gevinstbeskatning av aksjene bortfaller dersom investoren sitter på aksjene i mer enn fem år.

Denne ordningen er nå utvidet til at investorer får skatteletter på 50 prosent av inntektsskatten på en maksimumsinvestering på 100 000 pund, samt at tilsvarende skattefradrag vil gis for fremtidige følgeinvesteringer. Dette vil  redusere eksponeringen mot risikofylte investeringer, og gjøre tidligfasebedrifter mer attraktive som investeringsobjekter. Resultatet av disse skattelettene er investeringer i 1100 selskaper på totalt 82 millioner pund. Australia er et annet eksempel som i likhet med Norge hadde et investeringsklima der det var et behov for å styre investeringer vekk fra eiendom og kortsiktig trading og over mot langsiktig risikokapital gjennom skatteletter. Dette har vist seg å lykkes i så stor grad at det også tiltrekker internasjonale investorer fra både Europa og Asia.

Israel sin suksessformel er basert på en kombinasjon av å opprette statlige investeringsfond som co-investerer med private investeringer (ikke ulikt de nye norske såkornfondene) med skatteincentiver for både nasjonale og internasjonale co-investorer. Ser vi i tillegg på tall fra Angel Capital Association, er skatteletter for såkorn/tidligfaseinvesteringer innført i over halvparten av statene i USA.

Men vi trenger ikke dra lenger enn til Sverige for finne tilsvarende ordninger. I følge et intervju med Daniel Ras-Vidal i Abeliahar den svenske regjeringen satt av 800 millioner kroner til en ordning der det gis skattelette på 15 prosent på investeringer på opp til 1,3 millioner kroner.

Felles for alle disse landene er at disse rangerer jevnt over høyere enn Norge når innovasjonsevne og nyetableringer måles av blant andre OECD og EU Innovation Scoreboard. Men ulikhetene i ordningene viser at det er mange måter å innføre skatteletter for tidligfaseinvesteringer. Hva som er den rette måten for Norge, blir opp til regjeringen og det offentlige, for skattepolitikk er som nevnt den variabelen i ligningen der det offentlige har best forutsetninger for å utgjøre en forskjell og skape verdi. Samtidig er såkorninvesteringer risikofylte og uforutsigbare og bør kanskje derfor overlates til markedet.

For å lykkes med nyskaping og innovasjon må det være rom for å prøve ut nyskapende virkemidler slik land som Storbritannia, USA, Australia, Israel og Sverige har gjort.

Denne kommentaren er også publisert på e24.no

Categories
Uncategorized

Vekstindustri eller gutteromsdrøm?

Etter flere år med en rekke nyetableringer er 2014 året der mange lovende spillstudioer, og bransjen som helhet må bevise sitt eksistensgrunnlag. Som oppsummert i denne videoen av Jon Cato Lorentzen, samt i et intervju med Ragnar Tørnquist står en rekke lovende titler på trappene for lansering gjennom hele 2014. I tillegg er bransjens evne til å kapitalisere på de titlene som ble sluppet i 2013 avgjørende for videre økonomisk vekst.

Norsk spillbransje er tilsynelatende i en spedbarnsfase basert med en rekke nye aktører  på markedet, men spillutvikling er på ingen måte nytt for Norge. Men det har vært en turbulent reise fra etableringen av kjente aktører som Funcom i 1993 og min kollega Henning Roklings Innerloop studios i 1996 som gjør at bransjen som helhet har fått en reboot etter Funcoms kollaps etter lanseringene av Age of Conan (2008) og The Secret World (2012), der førstnevnte tittel kostet over NOK 200 millioner å lage og opplevde langt kortere shelf life enn forventet. Dette medførte et kollaps i selskapets verdi fra en børsverdi ved toppnotering på underkant av NOK 3 milliarder til en børsverdi på i overkant av NOK 100 millioner gjennom et smertefull prosess med restrukturering, oppsigelser og kapitalinnhenting gjennom en emisjon i 2012 som beskrevet i et tidligereblogginnlegg.

Samtidig som det kunne tyde på at eventyret var over for en norsk spillbransje blomstret det frem en rekke kjente studioer og titler i våre naboland. Fra Sverige kommer Dice, best kjent for Battlefield-serien, Danmark befestet sin posisjon gjennom IO Interactive, kjent for Hitman-serien. Sist men ikke minst Finland som har hatt stor suksess med en rekke studioer innen de fleste sjangre. Remedy Entertainment ble raskt kjent gjennom Max Payne, Rovio som for mange er synonymt med Angry Birds, og senest for Supercell som står bak Clash of Clans og Hayday.

Supercell ble startet i 2010 med fokus på freemium-spill for mobil og tablet og hentet inn $12 millioner i venturefinansiering fra Accel Partners allerede i 2011. Med sterkt fokus på brukerkonvertering til betalende spillere gjennom mikrotransaksjoner omsatte Supercell for $2.4 millioner daglig i 2013 kun to spilltitler. Dette førte til at 51% av selskapet ble kjøpt opp den japanske teknologigiganten Softbank for svimlende $1.5 milliarder.

Core Group sin analyse av det norske spillmarkedet i tiårsperioden 2002 – 2012 viser en helt annen virkelighet i Norge. Med unntak av Playfish som hentet $17 millioner fra Accel Partners i 2008 og ble solgt til EA for $400 millioner året etter er det langt mellom de økonomiske suksesshistoriene til tross for høy aktivitet.

Omsetningsveksten har vært negativ siden toppåret 2008 frem til et vendepunkt i 2012, hvor bransjen omsider så en endring i vekstkurven. Denne veksten skyldes i hovedsak Bertheussen IT sin suksess med Wordfeud. Men til tross en positiv trend omsatte Funcom i 2008 alene for NOK 170 millioner som utgjør mer enn hele spillbransjen samlet sett med en omsetning på NOK 146 millioner (inkl. Funcom) i 2012.

Det er lite igjen på bunnlinjen for majoriteten av selskapene, og med unntak av Bertheussen IT og Ravn Studio har majoriteten av spillselskapene negativt driftsresultat, og sett har ikke bransjen som helhet tjent penger siden 2006.

Til tross dystre resultater i perioden frem til 2012 finnes det lys i tunellen for norsk spillbransje. Bransjen utvikling med økt oppmerksomhet rundt indie-spill, mobil og tablet som spillplattfomer og nye distribusjonsplattformer gjør spillutvikling, likhet med øvrig programvareutvikling mindre kapitalkrevende, og senker terskelen for nykommere som vil prøve seg.  Med standardiserte grafikkmotorer, betalingsplattformer og innlogging via Facebook og lignende, kan dagens spillutviklere fokusere på de de kan best; den kreative prosessen rundt utviklingen av selve spillet.

Resultatet av denne utviklingen ser vi av antallet nyetableringer og oppmerksomhet rundt norsk spillbransje. I tillegg har NFI tilsynelatende opprettholdt sin satsning på spill til tross et kutt i NFIs totale rammer. En annen indikator på at utviklingen har snudd er Funcom sin børsverdi som på kort tid har nærmest firedoblet seg fra bunnotering i 2013, til en aksjekurs på rundt 6,50 og en børsverdi på i overkant av NOK 400 millioner i dag (7.1.2014).

Min vurdering er at 2014 er året der det er make or break norsk spillbransje, og hva som blir utfallet gjenstår å se. En godt eksempel å huske på er at Rovio brukte 51 forsøk og stirret konkursen i hvitøyet før de endelig klarte å slå gjennom medAngry Birds!

Dette innlegget er også sitert i Aftenpostens pappirutgave 28.1.2014 og på www.aftenposten.no

Categories
Uncategorized

Vekstmaskin eller varmestue

I et intervju i Digi.no går Venstres nestleder Terje Breivik ut med forslag om å opprette et fond som investerer direkte i inkubatorene og TTOene (Technology Transfer Office). Hensikten skal være å sikre at oppstartsselskaper skal få tilgang til kapital i en tidligere fase enn de gjør i dag. At det er kapitaltørke for såkorninvesteringer i Norge vil jeg si meg svært enig i. I tillegg hevder også Nordlandsforskning at norske inkubatorer er underfinansiert.

Men her slutter min enighet og glir over i en hypotese på hvorvidt investeringer på opptil 100 millioner til hver inkubator og TTO vil være en god løsning på mangelen på tidligfase-investeringer, samt et spørsmål om hvor mange inkubatorer og TTOer er det egentlig snakk om?

Et raskt blikk på økosystemet rundt inkubatorer og TTOer viser at det eksisterer en rekke ordninger for å finansiere disse miljøene direkte representert ved FORNY, NCE/ ARENA og SIVAs inkubatorprogram. Disse ordningene har resultert i minst 134 operatører kalt innovasjonsselskap fordelt på inkubatorer, næringshager, TTOer, næringsklynger og forskningsparker for å fremme innovasjon og nyskaping. Dette er kun de direkte offentlig finansierte aktørene, og utover dette finnes en rekke private initiativ som Mesh og Gründernes Hus som de mest kjente. Det er åpenbart ingen mangel på aktivitet.

Men til tross en allerede massiv satsing på innovasjonsselskap gjennom en rekke støtteordninger, har dette gitt liten avkastning i form av vekstbedrifter. Av alle investeringer som ble gjort av såkornfond i perioden 1998 – 2009, er kun 12% gjort gjennom disse innovasjonsselskapene i følge Menon. I en evaluering av innovasjonsselskapenes viktigste målsettinger og kjerneoppgaver (2011) gjort av Nordlandsforskning ble innovasjonsselskapenes viktigste målsettinger oppgitt som ”å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet, ”å bidra til nyetableringer”, og ”å bidra til å utvikle nye vekstbedrifter”. De viktigste kjerneaktivitetene ble oppgitt som ”bygge nettverk”, ”veiledning og ”igangsettelse og ledelse av regionale/industrielle prosjekter”.

Dette er alle aktiviteter som har et åpenbart behov for kapital, men målene er knyttet til arbeidsplasser og antall bedrifter fremfor økonomisk vekst, noe som bekreftes av på Telemarksforsknings evaluering av FORNY (2003) som konkluderer med at programmet kun har bidratt til moderat verdiskaping. Måleparameter for verdiskaping omtales som sammensatt, men kan enklest forklares som summen av lønnskostnader pluss driftsresultat. Disse resultatene farges i tillegg av Opera Software som alene står for størsteparten av den økonomiske veksten i perioden 1995-2003. I 2000 ble SIVA opprettet med et mandat om å «bidra til innovasjon og næringsutvikling gjennom eiendomsvirksomhet og utvikling av sterke regionale innovasjons- og verdiskapingsmiljøer i alle deler av landet. SIVA har et særlig ansvar for å bidra til å fremme vekstkraften i distriktene».Resultatet er at SIVA har etablert 50 inkubatorer i Norge, samt flere programmer for finansiering av oppstartsbedrifter gjennom inkubatorene. Også her uteblir resultatene. Trenden er at SIVA sine midler i større grad går med til eiendomsinvesteringer fremfor investeringer i innovasjon basert på SIVA sin rapportering. I tillegg bruker inkubatorene en betydelig del av sin innsats på infrastrukturaktiviteter som ikke er direkte relatert til prosjektene og bedriftene i  inkubatoren iføle en utredning fra 2008.

Med økt kompleksitet innen virkemiddelapparatet knyttet til innovasjonsselskap antar NIFU sin evaluering av Forny (2008) en høy addisjonalitet (newspeak for at ”virkemidelene har en effekt”), men konkluderer at det er vanskelig å trekke slutninger mellom investerte midler og faktiske resultater. Denne konklusjonen deles av en rekke evalueringer av samtlige programmer for å støtte innovasjonsselskapene, noe som tyder på overlapp mellom de ulike tilskuddene og virkemidlene som kanaliseres gjennom innovasjonsselskapene.

Dette bringer meg tilbake til den grunnleggende problemstillingen, hvorvidt investeringer direkte til hver inkubator vil være en god løsning på mangelen på tidligfase-investeringer, eller om dette kun vil øke den allere høye kompleksiteten. En måte å vurdere det på, er hvorvidt en direkteinvestering i inkubatorene ville gitt effekt.

Et nærliggende eksempel på styrking av innovasjonsselskapene med direkte investeringer er Såkornfondet Møre og Romsdal, som skulle basere seg på et ansvarlig lån fra fylkeskommunen, samt aksjekapital fra private investorer. Dette er svært likt de økonomiske rammebetingelsene til innovasjonsselskapene som i dag finansieres som et spleiselag mellom SIVA, Fylkeskommunen, private investorer og Innovasjonsselskapene selv.

Fondet hadde som mandat å utøve aktivt eierskap i små og mellomstore bedrifter i en tidlig fase. Siden oppstarten i 2007 har fondet investert i overkant av 50 millioner kroner i en håndfull selskaper – men har allerede måtte avskrive halvparten som tap. I tillegg kommer forvaltningskostnader på nærmere 12 millioner kroner, og fondet ble lagt ned etter 6 år, etter kun halvparten av fondets forventede levetid som følge av en midtveis-evaluering gjennomført av Menon.

Virkemiddelapparatet for tidligfase-selskaper i Norge er allerede svært komplekst, og med en kapitaltilførsel direkte til inkubatorene risikerer man at dette bildet forsterkes ytterligere.  I tillegg er mandat og målsettinger ved samtlige inkubatorer er i hovedsak knyttet til verdiskaping i form av antall ansatte og/eller antall bedriftsetableringer. Uten tydelige krav til vekst og/eller avkastning ender mange av innovasjonsselskapene opp med å fungere som varmestuer der mange av selskapene holdes kunstig lenge i live. Med minst 50 inkubatorer og 6 større TTOer  i Norge vil en investering direkte i hver inkubator kun føre til at midlene blir smurt for tynt utover, som også kan være en av grunnene til at innovasjonsselskapene regnes som underfinansiert i dag.

Dersom målet er å skape nye vekstbedrifter, vil disse måtte forholde seg til tydelige finansielle mål fra dag én for å forberede seg på et møte med profesjonelle investorer, og da er det usikkert om inkubatoren, gitt eksisterende rammebetingelser er riktig aktør som kravstiller og forvalter av såkornkapital.

Categories
Uncategorized

Kapitaltørke for såkorninvesteringer

Core group i 2010 gjorde en analyse av 350 norske IT-selskaper med omsetning på over 5 MNOK og avdekket et fellestrekk som var at mange av disse var underfinansiert.

At det er kapitalbehov for IT-selskaper i tidlig fase, er intet nytt, men det som gjør seg stadig mer gjeldende, er et stadig økende fravær av venture-kapital i tidlig fase. Et nærmere ettersyn av selskapenes finansieringskilder viser at kun 7% er venture-finansiert.

Dette er imidlertid ikke noe særnorsk fenomen, og en hypotese er at det har oppstått et betydelig misforhold mellom ventureselskapenes interesser og gründeres behov.

Ser man på dagens IT-gründerselskaper, har disse en rekke andre egenskaper enn det som tradisjonelt sett har vært fokus for de store investeringsfondene. Der fokuset tidligere var knyttet til basisteknologi og enterprise-software, retter en stor andel av dagens gründere seg i større grad mot “consumer internet”, spill og mobil. Dette er retninger med vesentlig kortere time-to-market og lite fokus på unik teknologi og patenter. I tillegg har et globalt økosystem for gründere gjort det vesentlig enklere å arbeide smidig med sourcing av kompetanse gjennom samarbeid i åpne verdinettverk. Summen av dette gir et vesentlig lavere kapitalbehov enn tidligere for dagens gründerselskaper.

På den andre side har venturebransjen beveget seg i motsatt retning, der størrelsen på både investeringer og fond har økt signifikant siden venturebransjens glansdager på midten av 90-tallet. For amerikanske venturefond var medianinvesteringen før exit på $5 millioner, mens medianinvesteringen i dag er over $25 millioner i følge tall fra US National Venture Capital Association. Dersom man i tillegg ser på fondenes størrelse, er majoriteten av dagens venturefond i størrelsesorden $100 millioner og oppover. Dette gjør det svært lite attraktivt å investere i gründerselskap med lavt kapitalbehov, da det medfører den samme arbeidsmengden for en investeringsdirektør uavhengig om investeringen er på 2 eller 200 millioner.

Kaufmann Foundation har i denne sammenheng laget en omfattende analyse av avkastningen på 99 venturefond i perioden 1989-2011 i den amerikanske venturebransjen. I denne sammenheng er det en rekke funn som underbygger utfordringene som både norske gründere og ventureselskap står overfor.
Venturefondene har ofte en forretningsmodell som er basert på en 2% forvaltningskostnad på investert kapital, samt en gevinst på 20% av avkastningen. Disse mekanismene bidrar til en økning i både størrelse på investeringer og fond. Økningen i fondenes størrelse tiltrekker seg i tillegg andre investorer til fondene, som store offentlige pensjonsfond med andre avkastningskrav og tidsperspektiver enn de tradisjonelle investorene. Dette har bidratt til en økt levetid på fondene, der enkelte venturefond har en levetid på opptil 15 år.

Kaufmann Foundation har i tillegg analysert avkastningen med hensyn  til størrelse, og kommet med en rekke interessante funn:

  • Over 50% av venturefondene over $250 millioner gir negativ avkastning på investert kapital for venturefondenes investorer
  • Over 90% av store venturefond klarer ikke oppfylle lovnaden om en avkastning på over to ganger investert kapital
  • 34% av mindre fond under $250 millioner gir en avkastning på mer enn to ganger investert kapital

Resultatet av dette er en situasjon der gründeren ønsker å gjøre mest mulig for minst mulig kapital, mens investorene ønsker å investere mest mulig i hvert enkelt objekt.

Så hvilke andre muligheter finnes det så for gründere i tidlig fase som har mindre kapitalbehov enn hva som forventes fra tradisjonelle venturefond?

Det finnes en rekke offentlige støtteordninger med ulikt bransjefokus som Norsk Filmfond for spillprodusenter, etablererstipend fra Innovasjon Norge, og Skattefunn fra Forskningsrådet for å nevne noen. Utfordringen med disse er at mange av støtteordningene har en rekke politiske føringer som ikke alle bedrifter oppfyller, samt at offentlige søknadsprosesser ikke alltid er kompatible med en oppstartsbedrifts likviditetsbudsjett.

I tillegg finnes et lite knippe såkornfond i Norge som private aktører som Alliance Venture og offentlige såkornfond somSpringfondet. I Eierskapsmeldingen varslet Regjeringen inntil seks nye såkornfond, hvor to av disse ble inntatt i Revidert nasjonalbudsjett for 2012, mens i Statsbudsjettet for 2013 er fokus på såkornkapital utelatt. I tillegg vil de to såkornfondene som ble inntatt i revidert nasjonalbudsjett for 2012 først bli fullt operative i 2012 ifølge NVCA (Norsk venturekapitalforening). Dette overlater ansvaret for såkornfinansiering til markedet alene.

Løsningen for mange begrenser seg til en initiell investering fra FFF (Friends, fools, and families) eller Business angels, der sistnevnte er en svært attraktiv kilde til såkornkapital.

Categories
Uncategorized

Kan du låne meg et par millioner?

dollar-exchange-rate-544949_640

Å låne et par kroner av venner og familie i perioder hvor det kniper litt økonomisk er intet nytt fenomen. Men med fremveksten av «peer to peer (P2P) lending»-tjenester kan dette blir fremtidens måte å låne penger på. Dersom dette faktisk er tilfellet må vi i bank- og finansbransjen følge nøye med og tilpasse oss en ny konkurransesituasjon om lånekundene.

P2P-lending skiller seg fra tradisjonell utlånsvirksomhet ved at låneavtaler inngås mellom privatpersoner uavhengig av en finansiell institusjon som en mellompart, og ble først kjent ved etableringen av plattformen Zopa i Storbritannia 2005. Mange lignende tjenester har fulgt etter med Funding Circle og Lending Club blant de mest kjente.

Premisset for P2P-lending er å gi utlånere høyere renter enn ved tradisjonelle innskudd og lånere vil få lavere renter enn ved tradisjonelle lån. Basert på dette har denne type tjenester har tradisjonelt rettet seg mot å være et alternativ til forbrukslån og finansiering av prosjekter som uansett ikke ville fått bankfinansiering. Men dette er i ferd med å endre seg, og det er en rekke trender som understøtter min hypotese.

P2P-lending er fortsatt risikabelt for småsparere, men ettersom markedet modnes er dette i endring. I Storbritannia ble det bestemt at P2P-lån skal overvåkes av FCA (Financial Conduct Authority) for å sikre utlåners rettigheter. Til tross for myndighetenes inntreden er det ingen garanti for sparepengene, og utlåner sitter fortsatt igjen med risikoen for dekke tapet ved dårlige lån.

Dette er også svært plattformavhengig og hver aktør i dette markedet opererer med sine egne betingelser med forespeilet gevinst på alt fra 3 til 15 prosent (med tilhørende risikoprofil). Ved å kutte banken som mellomledd er det naturlig at utlåner må akseptere risikoen for å investere i dårlige lån. Til tross dette er P2P-lending en attraktiv investeringsform for britiske småsparere, hvor markedet er estimert å nå 1 milliard pund i 2014.

I USA er situasjonen annerledes og markedet på 2,4 milliarder dollar domineres av institusjonelle investorer. Advokatfirmaet Richards, Kibbe & Orbe estimerer at 80 prosent av investeringene i det amerikanske markedet kommer fra private equity og hedgefond, hvor sistnevnte bruker P2P-lån som en måte å investere direkte i gjeldsmarkedet uten forretningsbanker som mellomledd.

Volumet av tilgjengelig kapital gjennom P2P-lending har gjør dette markedet spesielt attraktivt for bedriftsmarkedet. En nystartet kunnskapsbedrift har ofte relativt lavt kapitalbehov, men kvalifiserer ofte ikke til et banklån basert på tradisjonelle evalueringsmodeller som baserer seg på pant i håndfaste eiendeler. Eksempler på dette på dette er Funding Circle, som alene har lånt ut 369 millioner pund til 5.000 bedrifte, hvor 100 millioner av disse er fra første halvdel av 2014. Selskaper som Patch of land og Reality mogul har spesialisert seg på P2P-lending for næringseiendom har til sammen hentet 40 millioner dollar i kapital til eiendomsprosjekter.

Det store gjennombruddet for P2P-lending skjer etter min mening først når dette blir et reelt alternativ til boliglån. Dette er et område hvor bankene i dag er enerådende, men dette kan raskt endre seg. Selskapet Social Finance har allerede passert 1 milliard dollar gjennom refinansiering av studielån, og annonserer at de nå skal tilby boliglån til førstegangskjøpere. Selskapet sier at de ved hjelp av andre vurderingsfaktorer enn hva bankene tilbyr vil kunne gi lån raskere og medvesentlig mindre papirarbeid enn tradisjonelle boliglån.

Selv om dette markedet fortsatt er ungt må vi ikke være for raske med å avfeie dette som en hype som skjer utenfor Norges grenser. Lending Club har nylig søkt om børsnotering, og kort tid etter annonserte Social Finance at de har ambisjoner om det samme. På sikt anslås det globale markedet for P2P ledning å nå 1 billion dollar innen 2025. P2P lending-aktørene har stort fokus på å gjøre prosessen så enkel og transparent som mulig både for utlåner og låntager, og vi må huske på at kundens lojalitet ofte opphører så snart det kommer et enklere og mer brukervennlig alternativ på banen. Vi må ikke glemme på at banken er til for kunden, ikke omvendt.

Dette innlegget er også publisert på e24.no

Categories
Uncategorized

Hvordan verdivurderes et pre-revenue teknologiselskap

Som dekket i forrige innlegg om kapitaltørke for såkornkapital  er det åpenbart at det eksisterer et fundamentalt misforhold mellom gründerens behov og investorenes fokus. Dette skyldes delvis investorenes fokus, men det store bildet er vesentlig mer komplekst. Selv om IT fremdeles er en forholdsvis umoden bransje, har det skjedd signifikante endringer i hva slags type IT-selskaper som har blitt etablert i løpet av de siste 10-20 år. Den tradisjonelle investeringen i et IT/Teknologiselskap var ofte basert på en visjon om utviklingen av en ny og unik teknologi som kunne patenteres og dermed enklere verdivurderes etter tradisjonelle metoder. Ser en på dagens nyetableringer, er disse i større grad sentrert rundt consumer internet, spill og mobilitet med fokus på anvendelse av eksisterende teknologi og utvikling av nye forretningsmodeller.

Dette skaper store utfordringer ift. bruk av tradisjonelle metoder for verdivurdering, ikke bare for IT-selskaper i tidlig fase, men også for børsnoterte selskap som Zynga, Groupon og Facebook, som alle ble vurdert til en skyhøy verdi i forhold tilunderliggende verdidrivere.

Når dette er tilfellet for markedsintroduksjon av store globale IT-selskaper, er det åpenbart at det er utfordrende å komme frem til en troverdig verdivurdering for et lite lokalt pre-money selskap.

Vanlige metoder for selskaper i tidlig fase er DCF og/eller WACC, men disse forutsetter en rekke elementer. Selskapet må enten allerede ha innskutt kapital i form av eksterne investorer, konvertibel gjeld, eller lignende for at WACC skal være meningsfylt eller selskapet må ha en positiv kontantstrøm for å ha grunnlag til å regne på DCF.

I tillegg er det mulig å regne ut en nåverdi basert på ulike scenarioer for fremtidig kontantstrøm, men dette krever gode forutsetninger. I møte med håpefulle gründere er det ofte mindre interessant å se på hva gründeren mener selskapet sitt er verdt, men heller se på styrken til forutsetningene i business caset. Forutsetningene må vurderes etter hvorvidt de er basert på “magefølelse” eller om de faktisk er testet i markedet.

Dersom samtlige forutsetninger er basert på magefølelse, er det åpenbart at en DCF-modell er verdiløs som noe annet enn en ren akademisk øvelse. Da er et bedre alternativ en “kost pluss”-modell som tar utgangspunkt i hvilken innsats som allerede er lagt ned i selskapet. Dette kan være antall arbeidstimer til en gitt timepris (selv benytter jeg et erfaringstall på kr. 860 per time som gjennomsnittlig timekostnad for en kunnskapsarbeider med 3-5 års utdanning i Norge), produksjon av eventuell IP, arbeid utført av underleverandører, eller annen underliggende strukturkapital. Ulempen med en slik modell er at denne ser på selskapets historikk, og ikke potensiale,  og dette gir en signifikant lavere verdivurdering enn en DCF-modell. På den annen side har DCF-modellen en tendens til å gi en urealistisk høy verdivurdering, hvor de fleste gründere legger frem en ”hockey stick”- eller J-kurve for fremtidig kontantstrøm. Statistisk har det ikke vært bevist en J-kurve for en ventureinvestering siden 1997.

I tillegg er det essensielt å tenke på eventuelle følgeinvesteringer gjennom selskapets livssyklus. En urealistisk høy verdivurdering i en for tidlig fase vil føre til en feilaktig forventning til avkastning ved exit for eksisterende investorer, og dermed vanskeliggjøre følgeinvesteringer i senere kapitalinnhentingsrunder.

For å balansere dette bildet der en DCF-modell ofte gir en urealistisk høy verdivurdering, og “kost pluss”-modellen gir en lav verdivurdering, er det essensielt å gjennomføre en “peer group”-analyse. Core group har i denne sammenheng etablert en egen database bestående av en rekke IT-transaksjoner utført de seneste årene, som vi bruker aktivt ifm. transaksjonsarbeid for å sikre en mest mulig korrekt verdivurdering både i forhold til dagens verdi og realistisk verdi på sikt.

Gitt investorenes stadig økende krav til avkastning, samt en svært høy teknologisk utviklingstakt, er ikke det å inneha bransjekunnskap og -innsikt lenger kun et konkurransefortrinn når man arbeider strukturelt med selskaper i IT-bransjen. Det er et absolutt krav!