Er skatteletter for såkorninvesteringer elefanten i rommet?

Det er for lengst opplest og vedtatt at det er kapitaltørke for oppstartsbedrifter i Norge, og regjeringens foreslåtte løsning på dette er en innovasjonsbørs der idéer møter penger. Dette høres ut som et fantastisk vinn-vinn scenario, men virkeligheten er dessverre ikke så enkel. Karl-Christian Agerup uttaler i en kommentar til e24 at er dette et blindspor, og en svært risikabel vei å begi seg ut på. Jeg er i midlertid kun delvis enig i Agerup, og mitt største ankepunkt er at det presenteres ingen alternativ løsning.

I tillegg til de utfordringene som Agerup påpeker, er det intet nytt ved en innovasjonsbørs. Det finnes allerede en rekke møteplasser og ”innovasjonsbørser” i dag som eksempelvis Connect Norge, Stiftelsen Seed Forum, VentureLab, ogMovation/InnoBørs, hvor sistnevnte er en innovasjonsbørs av samme type som regjeringen foreslår, og som har eksistert helt siden 2006. Dette er alle møteplasser med hensikt å koble håpefulle gründere med business angels, investeringsfond, industrielle investorer og offentlige midler. Er en offentlig styrt innovasjonsbørs tenkt som et supplement til eksisterende møteplasser, eller mener regjeringen Solberg at det offentlige har bedre forutsetninger til å håndtere utvelgelsen av gode investeringsobjekter enn hva markedet selv klarer?

Min påstand er at det allerede er nok av møteplasser, men at ingen av dem løser kjerneproblemet, nemlig at det ikke finnes tilstrekkelig gode incentiver for å investere i såkorn i Norge sammenlignet med eksempelvis eiendom. Det er denne utfordringen regjeringen må ta tak i fremfor å etablere nok en møteplass for de få tidligfaseinvestorer.

I tillegg risikerer en statlig innovasjonsbørs å basere sine utvelgelseskriterier på politiske, og ikke bedriftsøkonomiske målsettinger som sysselsetting innen utvalgte næringer og/eller regioner, slik det er tilfellet med mange av dagens ordninger fra Innovasjon Norge, SIVA og Norges Forskningsråd.

Investeringskriteriene for en tidligfaseinvestor vil i de fleste tilfeller knytte seg til en forventet avkastning i et investeringsobjekt med høy risikoprofil der investoren har tilstrekkelig bransjekunnskap og erfaring for å kunne bidra med både kompetanse, nettverk og kapital. Dette er en investering med mange års perspektiv, og som de fleste tidligfaseinvestorer har erfart, krever dette følgeinvesteringer for å ikke bli vannet ut ved fremtidige emisjoner.

Dersom vi dekomponerer alle elementene knyttet til en tidligfaseinvestering som en ligning, er det én variabel der det offentlige har særskilt godt grunnlag for å bidra til økt investeringsvilje i tidligfasefasebedrifter og det er når det gjelder skattlegging av  såkorninvesteringer. Dette vil gjøre det mer attraktivt å investere i såkorn for nye investorer, samt sørge for at eksisterende såkorninvestorer får økte midler til å skyte inn nødvendig vekstkapital i eksisterende investeringsobjekter. Disse følgeinvesteringene er ifølge David Weaver i et intervju i Wall Street Journal essensielt for at nyetableringer også skal bidra til nye arbeidsplasser og økt sysselsetting. Men til tross for denne argumentasjonen nevnes skatteletter for investeringer gjort gjennom den foreslåtte innovasjonsbørsen kun i en bisetning i Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet.

NHO tok til orde for dette allerede i 2001 og henviste til ordninger i Storbritannia, der investorer som investerer i et oppstartselskap, har rett til et skattefradrag på 20 prosent, samt at eventuell gevinstbeskatning av aksjene bortfaller dersom investoren sitter på aksjene i mer enn fem år.

Denne ordningen er nå utvidet til at investorer får skatteletter på 50 prosent av inntektsskatten på en maksimumsinvestering på 100 000 pund, samt at tilsvarende skattefradrag vil gis for fremtidige følgeinvesteringer. Dette vil  redusere eksponeringen mot risikofylte investeringer, og gjøre tidligfasebedrifter mer attraktive som investeringsobjekter. Resultatet av disse skattelettene er investeringer i 1100 selskaper på totalt 82 millioner pund. Australia er et annet eksempel som i likhet med Norge hadde et investeringsklima der det var et behov for å styre investeringer vekk fra eiendom og kortsiktig trading og over mot langsiktig risikokapital gjennom skatteletter. Dette har vist seg å lykkes i så stor grad at det også tiltrekker internasjonale investorer fra både Europa og Asia.

Israel sin suksessformel er basert på en kombinasjon av å opprette statlige investeringsfond som co-investerer med private investeringer (ikke ulikt de nye norske såkornfondene) med skatteincentiver for både nasjonale og internasjonale co-investorer. Ser vi i tillegg på tall fra Angel Capital Association, er skatteletter for såkorn/tidligfaseinvesteringer innført i over halvparten av statene i USA.

Men vi trenger ikke dra lenger enn til Sverige for finne tilsvarende ordninger. I følge et intervju med Daniel Ras-Vidal i Abeliahar den svenske regjeringen satt av 800 millioner kroner til en ordning der det gis skattelette på 15 prosent på investeringer på opp til 1,3 millioner kroner.

Felles for alle disse landene er at disse rangerer jevnt over høyere enn Norge når innovasjonsevne og nyetableringer måles av blant andre OECD og EU Innovation Scoreboard. Men ulikhetene i ordningene viser at det er mange måter å innføre skatteletter for tidligfaseinvesteringer. Hva som er den rette måten for Norge, blir opp til regjeringen og det offentlige, for skattepolitikk er som nevnt den variabelen i ligningen der det offentlige har best forutsetninger for å utgjøre en forskjell og skape verdi. Samtidig er såkorninvesteringer risikofylte og uforutsigbare og bør kanskje derfor overlates til markedet.

For å lykkes med nyskaping og innovasjon må det være rom for å prøve ut nyskapende virkemidler slik land som Storbritannia, USA, Australia, Israel og Sverige har gjort.

Denne kommentaren er også publisert på e24.no