Politiske virkemidler er ikke nok for å skape innovasjon

Det er ikke slik at vi kan kopiere nettverkskulturen i Silicon Valley og så vil innovasjonsarbeidet i Norge lykkes. En rekke andre forutsetninger må på plass og dessverre er det ikke nok med statlige støtteordninger. Privat kapital og akademia må spille en mye større rolle.

Det er mange forklaringer til hvorfor Norge ikke lykkes med innovasjon og entreprenørskap. Alt fra manglende tilgang på kapital, ikke nok fokus fra det offentlige støtteapparatet til for få som tør å satse som gründere. Det var derfor høye forventninger til fremleggelsen av statsbudsjettet for 2015, og regjeringen svarte med å øke etablerertilskuddene med 110 millioner, 70 millioner til Brukerstyrt Innovasjonsarena, 20 millioner til FORNY, samt økt kontingent til EUs innovasjonsprogrammer. I tillegg har regjeringen nylig lansert to landsdekkende såkornfond med totalt 1 milliard kroner i risikokapital fordelt 50/50 mellom private investorer og staten.

Dette er alle gode tiltak, men fokuset er i fortsatt å øke rammene til de tradisjonelle politiske virkemidlene og adresserer ikke de strukturelle rammebetingelsene for innovasjon.

Når temaet innovasjon og innovasjonspolitikk kommer på banen, liker vi å sammenligne oss med USA og spesielt Silicon Valley. Der finner vi en nettverkskultur som vektlegger personlige relasjoner og samarbeid. På mange måter ligner denne kulturen på vår egen kultur og har mye til felles med den norske dugnadsånden. Det er dermed lett å falle for fristelsen til å forsøke å kopiere det vi ser, men dessverre ikke helt forstår.

For til tross for tilsynelatende likheter, er det en rekke viktige elementer som skiller Norge og Silicon Valley.

Potensialet for innovasjon og næringsutvikling i et kunnskapssamfunn, ligger i en tett samhandling mellom universitetene, industrien og myndighetene for å generere nye institusjonelle og sosiale formater for produksjon, overføring og anvendelse av kunnskap.

I Silicon Valley er myndighetenes rolle tonet kraftig ned i forhold til hva vi er vant med her hjemme og dette gir større spillerom til industrien og universitetene. Dette økte spillerommet har resultert i mer enn 40.000 selskapsetableringer ved Stanford University og vært en pådriver for opprettelsen av deres non-profit inkubator StartX.

Stanford forventer å investere mellom 50 og 100 millioner USD av universitetets egne penger i selskapene som springer ut av StartX over en 5 års periode. Dette skiller seg fra de norske inkubatorene som i stor grad er finansiert og drevet av det statlige foretaket SIVA, med noen hederlige unntak blant private samarbeidsinitiativ som Startuplab og MESH i Oslo, Digs i Trondheim og Mess&Order i Stavanger.

En annen forskjell mellom våre hjemlige fakulteter og Stanford University er det svært tette samspillet mellom akademia og vekstkapital, hvor de aller fleste foreleserne er også aktive som såkalte “business angels”. Stanford-professor David Cheriton skrev i 1998 en sjekk på 100 000 USD til sine to studenter Larry Page og Sergey Brin. I dag er denne sjekken verdt mer enn 1 milliard USD i form av aksjer i Google Cheriton er ikke alene om å kombinere rollen som professor og milliardær.

Business angels har vist seg å være en av de viktigste komponentene for et velfungerende innovasjonsklima fordi de bidrar med kompetanse og kapital i den fasen som kalles “dødens dal”, der gründerbedriften ikke genererer inntekter.

Abelia var raske til å adressere gapet mellom etablerertilskudd og såkornfondene.  Dette blir også adressert av Monica Mæland som i et intervju med Bergens Tidende oppfordrer Norges investorer til et dugnadsløft for norsk næringsliv. Ifølge en rapport fra Menon Business Economics finnes det kun 2400 identifiserte “business angels” i Norge mot 258 000 i USA. Hele 39 prosent av deres investeringer ender opp i Silicon Valley ifølge anslag fra Center for Venture Research.

Økosystemet i Silicon Valley har utviklet seg helt siden før oppfinnelsen av halvlederen i 1947og vi må nok akseptere at vi ikke vil klare å ta igjen 75 års forsprang over natten, selv med gode intensjoner og statlige såkornfond. Skal vi øke innovasjonstakten må likevel privat kapital og universitetene i enda større grad komme på banen.

Dette er skrevet i samarbeid med Jan-Erik Martinsen og innlegget ble først publisert i Finansavisens papirutgave den den 24.10. Jan-Erik Martinsen er partner i KPMG Advisory og ferdigstiller en Master of Technology Management ved NTNU/Stanford.